Eventyr og myter fra Peru

Eventyr og myter fra Peru. Nederst på siden kan de lastes ned en og en.

Con Ticci Viracocha

En inka skapelsesmyte.

Inkaguden Con Ticci Viracocha er gud over solen og himmelen, og skaperen av menneskene i Colloaregionen (rundt Titicacasjøen) i det sørlige høylandet i Peru. Han blir ofte bare kalt Viracocha. Dette er inkaguden med størst makt og ingen svakheter.

Con Ticci Viracocha opererte fra et sted som kalles El Dorado. Dette var opprinnelig et spansk navn på en mytisk by av gull et sted i jungelen i Sør-Amerika. Historisk er navnet knyttet til en mann som etter inkaenes skikk var dekket med gullstøv.

Menneskene i Colloaregionen tror at at Viracocha, skapte solen og siden leirfigurer av de forskjellige menneskene som finnes i Andesfjellene. Disse figurene plasserte han så rundt om i dalene. Siden dro han rundt og vekket figurene til live og lærte dem hvordan de skulle tilbe ham.

En annen versjon av skapelsesmyten finner vi i et skrift fra 1600-tallet av Cristobal de Molina. Her fortelles det at verden allerede var full av mennesker, men en stor flom steg til over fjelltoppene og ødela alt unntagen to mennesker, en mann og en kvinne. De ble kastet i land på et sted som kalles Tiahuanaco. Viracocha viste seg for dem og befalte dem til å bli hvor de var. Så befolket guden landet igjen ved å skape forfedrene til inkaindianerne, først ved å modellere dem i leire og siden gi dem liv. Han laget også fugler og dyr, to av hver, og spredte dem ut over der de skulle leve. Så bestemte han hva hver av dem skulle leve av og hvordan hver av fugleartene skulle synge.

Da Thor Heyerdahl skulle gi navn til balsafåten som han seilte over Stillehavet med, valget han Kon-Tiki. Første del er fra solguden, andre del er navnet til solens sønn, Tiki , som Heyerdahl hadde hørt om i Polynesia. Seilet på Kon-Tiki var prydet med et bilde av solkongens hode fra ruinbyen Tiahuanaco.

Hesten og eselet

Hesten og eselet gikk sammen over fjellet. Eselet bar tungt på ryggen og han slet seg framover,mer og mer sliten. Til slutt spurte han hestene om hjelp. 

”Venn, kunne du ikke ha hjulpet meg litt med all denne lasten? Hvis du ikke hjelper meg så dør jeg, det er så tungt". Eselet sukket.

Hesten vandret videre og lot som at han ikke hørte hva det stakkers eselet sa. Etter en liten stund falt eselet om. Han var død.

Ikke lenge etter kom han som eide eselet. Han fjernet skinnet til det døde dyret fordi dette kunne brukes til mye nyttig. Etterpå tok han all lasten som eselet hadde hatt, og la det over på hesteryggen. Dermed måtte hesten til å gå alene over fjellet med all lasten.

”Så slem jeg var,” tenkte hesten. "Jeg skulle ha hjulpet min stakkers venn, eselet. Nå må jeg bære all lasten alene. I tillegg bærer jeg skinnet til eselet og min egen vekt!"

Lamaen og ungen hennes

Det var en gang en lama som bodde i fjellet med den lille lamaungen sin. Sammen dro de hver dag til fjells for å lete etter de beste beiteområdene og det mest næringsrike gresset. En dag, mens lamaen sto og spiste grønt,friskt gress like ved elven, glemte den helt å følge med ungen sin. Da lamen plutselig oppdaget av lamaungen var vekk, begynte den å lete over alt. Til slutt begynte hun å gråte høyt. En ørn som kom flygende forbi hørte den skjærende gråten, og med mye medlidenhet sa han: ”Ikke gråt, jeg skal hjelpe deg finne lamaungen din. Jeg skal fly høyt og lavt helt til jeg finner den. og så skal jeg bringe den til deg.”

Etter å ha sagt dette gjorde ørnen som den lovte. Han fløy høyt og lavt, helt til den med ett så lamaungen forskremt på en mark. Den lille lamaen var fanget i en sirkel av fem rever. De sto akkurat klare til å kaste seg over den lille lamaen for å spise den. Da var ørnen snar. Denfløy som en pil ned og grep fatt i lamaen med klørne sine rett foran snuten på de sultne revene. Sammen fløy de tilbake til andre siden av fjellet der lamamoren sto og ventet spent.  ”Her er ungen din, ”sa ørnen fornøyd. Lamamoren smilte og takket med glede. ” Mange takk, min gode venn ørn,” sa moren. ”Du har vist at du er en god venn. ” ”Det var ingenting,” sa ørnen, det enste den lille må huske nå, er å alltid holde seg ved siden av sin mor. ”Ja,” svarte den lille lamaungen, ”jeg lover å alltid holde meg ved siden av mamma. Jeg har lært,” den lille lamaungen rødmet mens hun såg på ørnen.

Da ørnen fløy kikket den ned på dyrene mens han smilte fornøyd. Han følte han hadde gjort en god gjerning.

Legenden om Cochapata lagunen

De sies at en gang høyt oppe i fjellet Cochapata fantes det to små innsjøer på størrelse med et trolls øyne. En dag begynte disse øynene å vokse, og de ble så store som en stor innsjø. En dag kom en fjellgutt med oksene sine. Da de så innsjøen gikk de ned til vannet for å drikke. Plutselig forsvant oksene og uansett hvor mye han lette, kunne ikke gutten finne dem igjen. Et par uker senere dukket oksene opp, de var døde.De fant dem i en en innsjø langt unna, ved navn Urcus. Det sies at innsjøen i fjellet Cochapata har en sjel, og at den kan snakke med andre innsjøer.

Senere har det også hent andre merkelige hendelser. De som bader i sjøen i Cochapata sier at det kan føles som om noen prøver å trekke dem mot bunnen. Det går rykter om at en havfrue lever i innsjøen, og at de som ser henne blir syke og dør. I

Cochapatalagunen er likevel fjellfolkets viktigste ressurs, og mange sier at sjelen som lever i innsjøen lever for at menneskene i Cochapata skal bli værende der for alltid. Klær som vaskes i innsjøen blir skinnene rene. De gamle kan fortelle at for lenge siden, før spanjolene kom, ga innsjøen sølv! I dag er det mange som drømmer om å bli rik på en annen måte: Å kjøpe seg en båt og ta med turister ut på sjøen.

Last ned

Inka skapelsesmyte

Last ned

Hesten og eselet

Last ned

Lamaen og ungen hennes

Last ned

Legenden om Cochapatalagunen

Last ned