Fra stammesamfunn til stat - en innføring i Zambias historie

Zambia ligger i det området av Afrika som mange mener er menneskets ”vugge”. Mange funn i området har gitt ny kunnskap om menneskets utvikling. De eldste steinalderbosettingene som er funnet er fra tidlig steinalder og ligger i nærheten av Livingstone. Det eldste ”mennesket” som er funnet i Zambia kalles ”The Broken Hill Man” og er ca. 100 000 år gammelt.

De første menneskene

De første menneskene i Zambia var jegere og samlere (levde av jakt, fiske og av å samle frukt, røtter og blader) som stort sett bodde langs de store elvene og sjøene. Bosettingene var små og besto av en familie. Etter hvert som menneskene utviklet seg og fikk bedre redskaper vandrer de over større områder og lenger vekk fra elvene og sjøene. For 50 000 år siden begynte slike små familiegrupper å samle seg og organisere seg i små samfunn (landsbyer). For ca. 2 000 år siden ble Zambia gradvis befolket av Bantu stammer som kom fra Vest-Afrika. Disse folkegruppene var større av vekst og hadde utviklet kunsten å lage leirkrukker og hadde begynt å bruke husdyr. Det viktigste var likevel at Bantu stammene hadde lært seg å utvinne og bruke jern til å lage redskaper og våpen. Etter hvert som Bantu stammene vokste ble de opprinnelige jeger/samler stammene utryddet eller tatt opp i Bantustammene gjennom giftemål. I løpet av de første 1 000 årene etter Kristus utviklet Bantustammene sterkere sosiale og politiske samfunn med egne høvdinger og organiserte styresett.

Folkevandring

I perioden mellom 1450 og 1750 kom en ny folkevandring fra vest. Folkegrupper som var i opposisjon til det sterke Lunda-Luba kongedømmet i vest (Kongo) vandret østover og slo seg ned i det som i dag er Zambia. Flere av disse stammene er forfedrene til dagens folkegrupper i Zambia. Den siste store folkevandringen kom mellom 1830 og 1850 da flere folkegrupper og stammer flyktet fra Zulu folket i Sør-Afrika.

Europeerne kommer

Allerede i 1790 åra kom de første europeerne til Zambia. Portugisiske pionerer på jakt etter handelsvarer fikk kontakt med lokale kongedømmer i Zambia og startet handel med elfenben og slaver. Denne handelen hadde allerede pågått i flere hundre år med arabiske og swahili (afrikansk folkegruppe fra områdene nord for Zambia (Tanzania of Kenya) handelsmenn. På det meste er det anslått at mellom 80 og 100 000 slaver ble tatt, drept eller solgt hvert år i disse områdene!

David Livingstones ekspedisjoner

Selv om portugisiske handelsreisende hadde ”oppdaget” Zambia mer enn 50 år tidligere, er det den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone som ofte får æren av å ha oppdaget det afrikanske innlandet (deriblant Zambia). I 1850 åra foretok han en ekspedisjon for å kartlegge de store elvene i området for å se om disse var seilbare med større båter. I 1855 kom han til noen store, mektige fossefall. Disse døpte han Viktoria- fallene etter den engelske dronning Viktoria. Byen Livingstone på den Zambiske siden av Victoria fallene ble senere oppkalt etter David Livingstone. I tillegg til sitt håp om å finne seilbare elever inn i det afrikanske innlandet ønsket Livingstone også å åpne landet for handel og misjon og å få en slutt på slavehandelen. (Se egen artikkel om David Livingstone)

Afrika deles opp

Selv om Livingstone ikke fant noen seilbare elver inn i det Afrikanske innlandet medførte hans rapporter en stor pågang av misjonærer og handelsmenn inn i disse områdene. Europeiske land konkurrerte om å få de beste avtalene med de lokale kongene og om å få herredømme over størst mulig områder. Denne konkurransen førte til at en konferanse mellom de europeiske landene ble holdt i 1884-85 (Berlin konferansen). På denne konferansen ble Afrika delt mellom de europeiske stormaktene England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Portugal. Afrikanerne selv ble ikke tatt med på råd, men måtte bare godta det som ble bestemt i Berlin.

Zambia blir en del av Rhodesia

England fikk tildelt store deler av det sørlige Afrika, men hadde ikke kapasitet til å kontrollere hele området alene. De ga derfor et privateid industri- og handelskompani, British South Africa Company (BSAC) tillatelse til å overta kontrollen over området som i dag er Zimbabwe, Zambia og Malawi. Grunnleggeren og eieren av BSAC var Cecil Rhodes. Han var en av verdens rikeste menn og hadde tjent godt på diamantutvinning i Sør-Afrika. Området hans ble delt inn i 3 regioner, alle oppkalt etter han selv: Sør-Rhodesia, Nordvest-Rhodesia og Øst-Rhodesia. Områdene ble styrt som kolonier, etter engelsk lov, men av BSAC funksjonærer. I 1911 ble Nordvest-Rhodesia og Øst-Rhodesia slått sammen til Nord-Rhodesia.

Zambia blir engelsk

Siden Rhodes ikke fant drivverdige mineralforekomster i Nord-Rhodesia konsentrerte han seg mest om Sør-Rhodesia. Det kostet mye og krevde et stort apparat å styre koloniene. Siden inntektene ikke sto i forhold til utgiftene leverte Rhodes Nord-Rhodesia tilbake til den engelske staten i 1924. Han beholdt likevel rettighetene til eventuelle mineralforekomster i landet og angret nok ikke på det da kobberforekomstene ble oppdaget bare få år etterpå.


Nye politiske partier vokser fram

Gruveindustrien i Nord-Rhodesia brukte stort sett lokal arbeidskraft. Arbeids- og lønnsforholdene var ikke særlig gode og etter hvert oppsto det velferdsgrupper og interessegrupper som senere utviklet seg til å bli fagforeninger. Noen av disse foreningene ble etter hvert mer og mer politisk bevisste og utviklet seg etter krigen til å bli det første afrikanske politiske partiet i Nord-Rhodesia (North Rhodesian African National Congress, NRANC). Utviklingen i Europa gikk samtidig mer og mer i retning av å inkludere det afrikanske flertallet i styret av koloniene for å sette dem i stand til å bli selvstendige land. Det hvite mindretallet i Sør Rhodesia, Nord Rhodesia og Nyasaland (senere Malawi) var bekymret over denne utviklingen og dannet et nytt parti (The Central African Federation CAF) for å motarbeide selvstendighetsprosessen. Men selvstendighetstanken var kommet for å bli. I 1958 ble det holdt valg i Zambia, det første valget der et begrenset antall afrikanere hadde stemmerett. Grunnet begrensningene i stemmeretten for afrikanerne boikottet NRANC valget. En av lederne for boikotten var Kenneth Kaunda. Han brøt senere med NRANC og ble arrestert og fengslet for sitt politiske arbeid. Da han slapp ut av fengsel meldte han seg inn i et nystartet parti, United National Independence Party (UNIP) og ble en av lederne der.

Zambia blir selvstendig

I oktober 1962 ble et nytt valg avholdt, det første valget med allmenn stemmerett i Nord Rhodesia. UNIP vant valget, men grunnet motstand fra det hvite mindretallet ble det ikke politisk ro i landet. Det hvite partiet CAF (Central African Federation) ble oppløst i 1963 og nye valg ble holdt i 1964. Igjen vant UNIP en klar seier og Kenneth Kaunda ble landets statsminister. Den 24. oktober 1964 ble Nord Rhodesia en selvstendig stat og skiftet samtidig navn til Zambia.

Problemer for det nye landet

I 1964 hadde Zambia bare ca. 100 personer med universitetsutdannelse og bare noen tusen personer som hadde videregående skole. Disse skulle overta og drive Zambia. Selv om mange gode tiltak ble satt igang varte det ikke lenge før økonomiske problemer tårnet seg opp for landet. Mangelen på kompetente statsansatte førte til korrupsjon og misbruk av midler. Nepotisme (det å gi fortrinn til familiemedlemmer) og bestikkelser førte til at de få midlene som var i omløp ble misbrukt og ikke kom landet og folket til gode.

Samtidig støttet Zambia frigjøringsbevegelsene i Rhodesia, Sør-Afrika, Mosambik, Namibia og Angola. Frigjøringsbevegelsene fikk opprette baser inne i Zambia noe som medførte at grensene ble stengt og all handel med og transport gjennom disse landene ble stoppet. For å eksportere koppermalmen (den viktigste inntektskilden i landet) og importere nødvendige varer måtte Zambia orientere seg mot landene i nord og da spesielt mot Tanzania. Med penger fra Kina ble en jernbane fra Dar es Salam i Tanzania til Kapiri Mposi i Zambia bygget. Denne jernbanen sikret eksporten av kobber og importen av nødvendige varer, men var ikke nok til å kompensere for bortfallet av handelen med naboene i sør og øst.

Diktatur og dårlige tider

Vanstyret og de økonomiske problemene førte til en økt politisk motstand mot Kaunda og UNIP. For å sikre sin egen makt oppløste Kaunda alle andre partier i 1972. Han gjorde UNIP til det eneste lovlige partiet og seg selv til eneste presidentkandidat og etablerte det han kalte ”den andre republikken”. I realiteten hadde Kaunda og UNIP nå all makt, uten at det løste landets problemer. Økonomien fortsatte å synke slik at Zambia ved utgangen på 70 tallet, var et av verdens fattigste land.

Da borgerkrigen i Rhodesia var over og landet hadde skiftet navn til Zimbabwe kunne Zambia igjen åpne grensen sørover. Likevel fortsatte den økonomiske nedgangen. Fattigdommen og arbeidsledigheten økte og kriminaliteten blomstret. Korrupsjon og vanstyre fortsatte. For å redde landet søkte Kaunda om stadig større lån fra det internasjonale pengefondet (IMF). Men IMF stilt strenge krav til sine lån. Blant annet måtte all subsidiering av matvareprisene oppheves. Dette medførte høyere matvarepriser i landet noe som igjen førte til store opptøyer. Mange mennesker døde i opptøyene og Kaunda var til slutt nødt til å gjeninnføre matvaresubsidiene.

Chiluba overtar

Den dårlige økonomien og den økte politiske uroen førte til at Kaunda i 1990 ga etter for presset. Han åpnet for andre politiske partier og skrev ut nyvalg. I valget i 1991 tapte Kaunda og UNIP klart til det nystartede partiet MMD (Movement for Multiparty Democracy) ledet av fagforeningslederen Frederic Chiluba . Chiluba ble president og forsøkte raskt å forbedre økonomien i landet, men uten nevneverdig suksess. Stadig nye lån fra IMF og Verdensbanken (WB) måtte til for å holde hjulene igang. Kravene fra bankene ble strengere og strengere noe som førte til dårligere levekår for vanlige folk.

Nye tider

For å unngå at Kaunda skulle utfordre ham i valget i 1996 fikk Chiluba forandret valgloven slik at bare personer født av Zambiske borgere kunne stille til valg. Denne loven utelukket Kaunda som hadde foreldre som var født i Malawi. Chiluba ble gjenvalgt i 1996 og overlevde et kuppforsøk i 1997 og ble beskyldt for å arrestere og likvidere politiske motstandere. Likevel greide han å etablere en noenlunde stabilitet i landet noe som medførte økte utenlandske investeringer og økt utenlandsk bistand.

I forkant av valget i 2001 forsøkte Chiluba å få omgjort grunnloven slik at han kunne stille til valg for en tredje periode. Dette forsøket mislyktes og han måtte trekke seg som presidentkandidat. I stedet stilte Levi Mwanawasa som MMDs presidentkandidat og ble valgt til ny president. Han ble gjenvalgt i 2006, men døde etter lang tids sykdom i 2008. Rupiah Banda fra samme parti, overtok presidentembedet ut perioden. Ved valget i 2011, tapte han såvidt, mot Michael Sata, som representerer partiet PF, Patriotic Front.